Kraftige kulturdoser!

Image

Etter to dager i New York er jeg helt sikker på at dette er den beste byen å være turist i. Favorittbyen min Roma har virkelig har fått konkurranse, men den holder kanskje stand med sin uslåelige byhistorie. Her er det jo langt mindre av denslags, drosjesjåføren fra søndag (han med skruene) slo ut med hånda og sa at her hvor denne store byen ligger, var det jungel for to hundre år siden. Continue reading

Nykommer i New York

Landet på La Guardia i ettermiddag etter en ganske lang reise. Hentet 7.15 av Lynne, som under London-oppholdet har sørget for å fore meg med fesjå, ishockey og kunst, og som var så snill å kjøre meg og mine 4 kolli til RobertQ-airport shuttle. To og en halv time til Toronto, og der en evig lang prosedyre av innsjekking og minst ti kontrollposter for enten boarding pass eller pass eller begge deler. Utrolig sysselsetting av folk som synes å elske å utøve makt over reisende, som de tydelig anser som krøtter av laveste rang. I køen inn til sikkerhetssjekken så nok de fleste temmelig frustrerte ut, for en bagasjemann begynte på synge til oss: Keep smiling, I’m gonna miss you. Han danset litt også, og skuldrene våre sank ned og vi smilte til ham og til hverandre. Mens dragen som voktet inngangen til sikkerhetsskrankene skulte rasende på ham og kjeftet på oss. Men jeg kom gjennom, for en gangs skyld uten å bli plukket ut til kroppsvisitering. Puh!

Flyturen var gjort på 100 minutter, jeg konverserte lett (?) med en gammel tysker ved siden av meg, som var indignert over passasjerbehandlingen, og overbevist om at slik ville de aldri behandle passasjerer i Tyskland og slett ikke i Skandinavia.  Kanskje ikke.

Taxisjåføren var hyggelig og oppnevnte seg selv til guide, da han skjønte jeg var førstegangsbesøkende i NY. Han forklarte ivrig om hvor jeg kunne få reparert verktøy og maskiner, og viste meg stedet hvor de har det største utvalget av skruer i hele verden. Jeg viste vel bare sånn måtelig interesse, så han ble stille etter hvert. Men jeg kom i hvert fall fint fram til 317 East 52nd street, og ble tatt godt imot av damene som jobber på kjerka. Leiligheten jeg disponerer er stor og fin, og jeg skjønner plutselig hvor mye jeg har savna å ha rom og plass, etter tre måneder på et trangt rom, og ellers omgitt av andre mennesker på kjøkken og bad. Har rusla litt langs noen gater, her er det jo nesten umulig å rote seg bort, med nummereringen av gater og avenyer. Sushi er en fin ting å gå alene og spise.

Konsert med Paal Flaata, Chip Taylor og musikervenner på kirka i kveld,  julesanger og litt ymist anna, litt uvanlig å høre “Fuck all the perfect people” sunget foran et alter, men det funka bra, og presten gjorde ikke anskrik. Marianne Antonsen og Bjørn Berge (tror jeg) på første benk, ellers var det ikke så mange, kanskje 30 mer eller mindre norske.

Jeg gikk ut i mørket etterpå, hadde bestemt meg for å gå på bar hver kveld her, og på den første åpne baren, satt allerede Flaata, Antonsen og Berge, og hilste på meg da jeg kom.

En øl i dag, det er seint, og jeg har mye jeg skal se i morra.

Siste uka i Canada

Det er plutselig blitt voldsomt vinterlig her, med mye vind, mye snø og mye julepynt. Mange har allerede tente juletrær inne i sine private stuer, og det synes jeg er for tidlig! De har jo knapt nok fått ned Halloween-stasen. Men jeg lot meg rive med, og forsøkte å bake pepperkaker. Jeg fant ikke lys sirup på den ellers så utmerkede grocery store’n (Canadian Super Store – the Real Canadian Experience) og endte med en nesten svart variant. Kakene (kakekoner og -katter)ble brune og fine, men de smakte ikke helt som de skulle…
Siden jeg ikke har fått med meg Broen, får jeg  lage litt hjemmekrim:

IMG_3135

 

Denne uka er det avskjedsmiddag med kolleger, ut på tur med en kontorkollega, tenning av julebelysningen i parken fredag kveld og lørdag åpning av juleutstillingen i Eldon House, byens eldste og mest herskapelige hus, som nå er museum. Overraskelsen fra det huset, er en av husets døtre som i dagboknotater fra forrige århundreskifte skriver om familiens ferie i Norge – og i Telemark!
Og så er det slutt på Canadaoppholdet, turen går til New York, for første gang i mitt liv. Jeg kommer tilbake med inntrykk derfra. Continue reading

På palasset

Navnet skjemmer ingen, heter det. Men det kan jo kreve sitt å leve opp til det.

theatre-facade

Jeg har passert Palace theatre omtrent hver dag, og hver gang har jeg tenkt at dette er et på-tross-av-navn. Både palass og teater er i og for seg fremmedelementer på denne delen av Dundas street, øst for Adelaide. Men det er jo sjarmerende at det faktisk er et teater i nabolaget, og i går kjøpte jeg billett til Freud’s last session av Mark St. Germain. Continue reading

Sigurd og Åse ser Kremmerfossen

IMG_3049

Vi måtte jo se Niagara Falls mens vi var på ferie i Canada. Og et imponerende syn var det, der 1800 kubikkmeter vann kaster seg utfor kanten hvert eneste sekund, faller femti meter ned og skaper skummende hvirvler, vannsprut og tåkedotter som stiger opp til små skyer på himmelen over vannfallene.  Ett sekund så mange liter, og hvert eneste sekund, dag og natt i aldri så mange tusen år har dette pågått. Det er til å bli svimmel av å tenke på. Vi var begeistret. Continue reading

I utlandet – i Canada?

Jeg tror ikke det er helt tilfeldig at det brått ble slutt på alle de rød-hvite flaggene med lønneblad på, da jeg gikk av toget og kikket ut over Montreal, eller Måreall, med god skarring, som innbyggerne sier det. I denne byen er det Quebec-flagget som dominerer, blått med hvite franske liljer på. Det var forsøk på å omgjøre provinsen Quebec til egen stat for noen år siden, men det førte ikke fram. Noe for seg selv i canadisk sammenheng er de likevel, jeg ble overrasket over at godt utdanna folk som barnebibliotekarer ikke kunne mer engelsk enn jeg kunne fransk, det vil si fint lite.

IMG_0168 Fra den gamle havna i Montreal.

Continue reading