Om Gifttreet

Kongo! Dunkle og dype skoger, magi, naken hud i møte med misjonærer fra Vesten. Noen og hver har vel sittet på harde trebenker og sett lysbildeserier der store, hvite misjonærer taler til en fargerikt kledd forsamling av svarte. Strådekte kirketak, smilende svarte barn, massedåp og massevaksinasjon. Misjonsstasjoner som var strålende lys på det mørke kontinent. Det var kanskje ikke alltid slik det ble opplevd, verken fra lokalbefolkningens eller de utsendtes side.

Med Nordstjernen til 80 grader nord

Gamle hurtigruter, det er ordentlige skip! De har fasong som en båt, de har svart skorstein med rødt emblem, de har svart skrog og en gjennomført stil. Og en fløyte som låter som den skal. Jeg fikk en restplass på Nordstjernens siste Spitsbergencruise for sesongen, med lugar dypt nede i skipets mage. Det ble tre dager med overveldende natur – breer, fjell og dyreliv. Og så Ny-Ålesund!

Kull, katter og kanskje til neste år

Endelig kom vi avgårde. Etter sju måneder skulle jeg for første gang komme til Barentsburg, Longyearbyens russiske motstykke. Med besøk av Marianne og Jorunn, var det en utmerket anledning. Tidlig opp, ombord på gamle Langøysund, der sjøl små damer som jeg må bøye hodet for å komme ned til salongen. Kapteinen var svensk med hengebart.- Hur är läget? sa en passasjer som kjente ham. – Lagom Jävligt, sa kapteinen, og jeg begynte å lure på om det ville vært lurt med reisesyketabletter.

Aldri var søppel morsommere

Søppel – noe utrivelig, trivielt og alltid til besvær. Vond lukt og irritasjon. Ikke noe å verken skrive eller lese om, kanskje? Det er ikke alltid sånn. I dag kom jeg hjem etter tre vidunderlige dager med søppelplukking. Ikke søppel, men sol over arktiske, trolske landskaper er det hodet mitt er fullt av.

Om små blomster og store cruiseskip

Julistemning i Longyearbyen med utskifting av befolkningen. Barnefamiliene og adskillige andre er på fastlandsferie, inn i byen velter horder av franske, tyske, amerikanske, japanske, nederlandske og andre fra den velstående verdens turistfauna.

Hengekøyelesinga ble avlyst

En av de sjeldne solformiddagene i juni hadde jeg strevd sammen et stativ og montert tilhørende hengekøye på. Jeg slang meg oppi, men kroppen var ikke godt nok sentrert, noe som førte til at jeg ble snurra rundt og tippa ut på bakken. Neste forsøk var heldigere, jeg nøt slaraffenlivet i flere sekunder før det sa KNAKK, og tverrtreet i fotenden røk i to. Så lå jeg på bakken igjen. Og der ble jeg liggende. Det går an å lese på bakken også. To bøker jeg gjerne anbefaler:

Sommer, ferie og lystlesing

Med utsikt til tre uker uten snev av jobblesing, med håp om hengekøye- og bryggevær, har jeg gleden av å brette håndkleet til side og vise et utvalg av det jeg mener er kjekk sommerlektyre.

Nesten best i test

I kveld stilte Valgkomiteen for første gang i mandagsquizen på puben. Flere av oss hadde, ydmykende nok, budt oss fram ved andre lags bord tidligere. Nå var det slutt på å be om en plass nederst ved bordet, og fire kvinner og en mann sparte ikke på hjernecellene. Vi kom opp med både bilmerker, landegrenser, og årstall. Til og med popmusikk fikk vi hentet ut adskillige poeng på, ikke minst takket være unge Susannes kunnskaper på feltet. Fra 3. plass rykket vi opp til 2. etter to runder, og jammen beholdt vi den til slutt. Noen fattige poeng fra Ille bra, men pent foran erkerivalene Proletarene! Utfordringen fram til neste mandag blir å finne en erstatter for Susanne. Alle med populærmusikk-kunnskaper (særlig om 90-2000-tallet ) bes vennligst melde seg her på bloggen.

Om hvalross

  

Når det er mulig å kle seg ut som telefon, med godt resultat, må det være en grei sak å stille som hvalross. Målet var visualisering av kunnskapen som forskeren Ian Gjertz skulle presentere i sin barnetime for de små – om hvalrossen. Fra svensk bibliotekarhold ble det freidig nok stilt spørsmål ved om jeg egentlig trengte noe kostyme for å agere hvalross. Fornærmelsen ble forbigått i stillhet.

Pyramiden som ble forlatt

En hel liten by, et kompakt sovjetsamfunn bygget omkring kullgruvedrift ble drevet i litt over femti år. Så – i 1998 ble driften innstilt og alle flyttet. Tilbake: et øde sted, med bygninger intakt, med Lenin på sokkel, skuende utover gresstustene og en og annen isbjørn som tasser forbi.