Jeg våkner til lyden av søppelbilen eller 60-bussen. Det kjennes godt å sove i egen seng igjen. For ikke å snakke om hvor kjekt det er å komme inn på sitt eget bad. Alle som har planlagt å pusse opp badet, bør bo et år på hybelhus i Blåmyra. Etter et år med vannlekkasjer, gyselig gulvbelegg, ødelagt skap og trange forhold, framsto mitt eget bad og vaskerom på Kampen (med EGEN vaskemaskin!) som smakfullt og fullt ut tilfredsstillende.

Aftenposten på døra til frokost er veldig behagelig. Og alle de hyggelige mulighetene i kino, teater og restauranter! Har allerede kost meg med alt dette. Det tar litt tid å venne seg til å ikke glo på alle folkene. Jeg er jo vant til at det skal hilses. Men sjøl om jeg kjenner hundrevis av mennesker her i byen, er det likevel så overveldende mange fler. På konsert i Jakob kirke, kjente jeg ikke en kjeft, bortsett fra Leif Ove Andsnes og Per kristian Foss. Det virket ikke naturlig å hilse.

Som spådd, det ble grining før jeg forlot Longyearbyen. Å skilles fra folk en er glad i, kan aldri bli annet enn trist. Flyturen var stusselig, med innsjekking av bagasjelasset to ganger, og sturing helt til jeg kom inn i stua på Kampen. Da rant tristheten av meg, jeg kjente at jeg var kommet hjem.

Jeg slipper ikke Svalbard ennå. Apriltur, sommerferie, abonnement på Svalbardposten, kontakt med folk i LOngyearbyen – det vil nok henge i ganske lenge, dette året. I jula mistet jeg bunnlokket til en gammel sølvmedaljong. Det ble et bilde på mitt eget forhold til Svalbard. Som sølvlokket, som ligger igjen der oppe et sted, ligger en viktig del av meg igjen der også. Det var nok som det skulle være at jeg la igjen litt sølv der. Vi sees igjen, folk, dyr, fjell og daler!

Plutselig var jula over. Ført reiste den ene etter den andre ned til fastlandet på ferie, deretter kom juletregaloppen for alle som skulle sikre seg en grønn og glitrende jul. Og så ble det jul, med de beste forhold for sofasafari og nøtteknekking. Snøfokk og kuling av den argeste sorten gjorde selv juledagsfrokosten rett nede i vei 238 til et krevende prosjekt.

Med Birgitte på besøk ble det ingen ensom jul. Pinnekjøttet var utmerket og appetitten stor etter julegudstjeneste med stappfull kirke. Dessuten var gjestfriheten i nabolagene stor, så det ble en hel rad av besøk med gode saker på bordet og vennlig skåling. Så får det ikke hjelpe at sikten ikke åpnet for verken nordlys eller den berømte stjernehimmelen, knapt nok sikt til husene over gata. Sorry, Birgitte – du dro en dag for tidlig! Den himmelen fant jeg nemlig i kveld, ved å gå ut av byen et stykke. Endelig var det stille, kaldt og klart. Månelys og stjerneglitter hvelvet seg over meg, og jeg lot meg overvelde.

Besøket har reist, og det er stille, stille i byen. En snartur innom Svalbar i nitida viste en enslig bartender og ingen kunder. Jeg er overlatt til meg sjøl og nedpakking. Bare to dager igjen å være Svalbard-boer. Det kjennes ikke godt. Noe helt galt er det også i logistikken. Det synes å være omtrent dobbelt så mye som skal ned, sammenliknet med hva jeg tok med opp. Jeg må visst ha handla en del. Ski og vinterklær og sko. Bøker og cd-er blir det flere av uansett hvor mye jeg bestemmer meg for ikke å kjøpe mer. Glemte avbestillinger i bokklubben utgjør en betydelig prosent av hele min boksamling. Og den ville følelsen av å ville HA, som da jeg kom inn på Musikkhuset i Oslo før jul og ikke hadde sett innsida av en musikkbutikk på et halvt år, den skaffa meg vel en halv meter mer musikk. Neida, angrer ikke. Men på denne måten blir det en del bagasje, og det blir nok hele 10 store og små kasser å sende i posten, i tillegg til mine kofferter og ski.

Bagasjen i hodet er enklere å få med på flyet, men jeg merker i hele kroppen at oppbrudd og avreiser og alt dette med “å reise på slutt”, som det heter her – det er jeg ikke flink til å takle. Er det makeligheten? At jeg helst vil være der jeg er, ta minste motstands vei fordi det er minst brysomt? Eller er det opplevelsen av å miste noe viktig, noe jeg har fått mer og mer del i her, og som får dette sørgelige “aldri-mer”-aktige ved seg. Eller er det bare nostalgi? Når jeg tenker etter, husker jeg jo at det alltid er slik: Før jeg flytter fra et sted (og jeg har flytta mange ganger!), synes jeg at det egentlig er så mye bra jeg flytter fra, plutselig er minnet bare fylt av de gode opplevelsene, de flotte stedene, de menneskene jeg liker godt. Hvis jeg for eksempel blar litt i bloggen her, husker jeg jo at jeg ikke alltid har vært så begeistret. At det til og med har hendt jeg har tenkt om Longyearbyfolkene at de er noen navlebeskuende og provinsielle fjols (det er jo deilig å generalisere) som har hodene så fulle av skuter at det sjelden kommer noe annet ut av kjeften på dem. Her er det rikelige muligheter til å møte seg sjøl i bloggdøra…

Men det gjør vondt å reise på slutt. Det blir grining. Jeg har kjøpt DVD-er til å trøste meg med, Orions belte og Livet er Svalbard. Og så kan jeg ta fram flybilletten som skal brukes i april, og glede meg til skimaraton.

I går besøkte jeg en ny verden – den underjordiske. Ned i mørke og inn i fjell, dunkelt, støvete, kaldt og LAVT under taket, eller hengen som det heter i gruvesammenheng. Selv med mine beskjedne 166 cm ble det plutselig klart for meg hvorfor det er “nisser og dverger som bygger i berger”. Merkelig nok stemte dette dårlig med vitale mål på de kara vi møtte i gruva.

Med mange lag ull og med kjeledress, med blå besøkshjelm og lykt og ikke å forglemme maske, var vi utstyrt for gruvetur. Gruve 7 er den eneste aktive gruva i nærheten av Longyearbyen. Den leverer kull til kraftverket, mens resten skipes ut, hovedsaklig til Tyskland. Gruva drives med bare 11 mann, ble vi fortalt, og er en liten arbeidsplass sammenliknet med Sveagruva, der hovedvirksomheten til Store Norske ligger.

Vi stablet oss inn i en bil, og suste innover i gruva. Det var til å begynne med som å kjøre i en skog. Tett i tett med trelegger, det vil si stolper som dannet veggene sammen med tverrgående plank. Men en eventyrskog var det, for det blinket i kull, (bare en fattig bokstav fra gull!) det var troll i enkelte utvidelser i gruva; store skremmende metallmonstre med armer og flere hoder. Så stoppet vi brått, og klatret over på Ohleman, en kjøredoning med seter der vi lå flatt bakover og holdt pusten, for hengen var rett over nesene våre. I oppover og utforbakker og svinger kjentes det som om vi ville bli most mot stein og kull, men slik gikk det ikke. Like hele nedsteg vi fra Ohleman, og begav oss videre til fots. Vi var allerede fulle av kullstøv, vi gikk som i en dis av støv, og beveget oss krumbøyd med hodet på skrå for ikke å stange i hengen. Best å ikke tenke på de flere hundre meterne med stein som knuget over oss, bedre å tenke på å følge guiden, og gjøre som han når vi stoppet opp – falle ned på kne, så det føltes rommeligere over hodet.

Vi fikk se på nært hold flere av trollene som grov ut kullet og boltet taket, det var pause i arbeidet, og jeg var glad til for å slippe lyden av boring i stein og during av motorer.

Til sist fikk vi se fotavtrykkene av en røslig kar som hadde rusla gjennom et våtmarksområde for omtrent 60 millioner år siden. Vegetasjonen fra den tid er blitt til kull, mens fotsporene er avsatt i et forsteina lag over kullet. Jeg telte fem tær på to av fotsporene til denne Pantodonten. Det skal ha vært et tidlig pattedyr, en slags mellomting mellom hest og ku, om det lar seg tenke. Ved siden av et av sporene pirket jeg av en kullbit som ble dagens souvenir. Guiden fortalte at sporene ble oppdaget av to gruvearbeidere, en bergenser og en nordlending. Bergenseren mente at dette nok var noe å melde fra om, mens nordlendingen avviste dette som heft i arbeidet. Dem var jo der for å få ut “kolla”. Men bergenseren sto på sitt, tok bilder og sendte Universitetet i Oslo. Fortidsdyr-forsker Jørn Hurum eksploderte i henrykkelse, og så fikk verden vite om Pantodonten.

 Savage & Long 1986: Mammal evolution. An illustrated guide

Vi var enige om at gruveturen var spennende, men at det ikke var noen framtidig arbeidsplass.

Ad forrige bloggpost: Kulturbyggsaken er utsatt, Husets folk har kommet med nye tilbud, og mye tyder på at det går Husets vei.

Jeg har nevnt det før, kulturhusdebatten som har kommet til overflaten sånn av og til det siste året, også under de små tilløpene til valgkamp. I går kom saken opp i full lysstoffrørbelysning, under det som var kalt Informasjonsmøte om kulturbygg i Longyearbyen. Møtelederen innledet med å understreke at dette møtet ikke var et debattmøte, men et forum for å legge fram de alternativene til kulturbygg som et utvalg hadde arbeidet med. Protester kom umiddelbart, forsamlingen ville ha seg frabedt pålegg om å holde kjeft og høre.
Alle var der, eller nesten. En del politikere, en del administrativt ansatte, folk fra ulike deler av kultur- og foreningslivet, en hel klasse fra norsk-kurs for utlendinger, og ymse andre engasjerte individer. Naturligvis ble det debatt. Mange synspukter kom fram, og kultursjefen har vel sjelden fått så mye respons på sine overheadark. Spørsmålene og innvendingene haglet inn mens raulendingen pekte og forklarte.

Fire alternativer hadde blitt utredet. Men egentlig bare to, eller delvis tre. Ideen om å koble et kulturbygg til nytt byggetrinn på Universitetssenteret var forkastet på grunn av ukjent tidsperspektiv. Nå viste det seg at dette alternativet ikke engang hadde vært drøftet på møter og befaringer på UNIS, så dette var bare et liksom-alternativ som ikke var ordentlig utredet. Synd, mener jeg.

Idrettshallen var også avvist, både på grunn av kostnader ved nytt tak til hallen, og ved kollisjon med idrettsaktivitet. Idretten er av en eller annen grunn hellig her også. (Hvem er idrettens helgen? Jeg skal si vedkommende noen alvorsord.)

De to mulighetene som det var arbeidet seriøst med, ble dermed enten: 1) Opprusting av Huset til god standard for kino og teater, både for publikum og aktører, eller 2) Nybygg i sentrum, som tilbygg til lokaladministrasjonens bygg. Utvalget gikk inn for det siste alternativet (med to dissenser). De vil bygge nytt, mens Husets private eiere da må pakke sammen sin storsal og enten rive eller bygge om. Det er ikke plass til to storsaler for flere hundre mennesker i vår lille by.

Nybygg-planen er en rest av et opprinnelig planlagt kulturbygg som ble altfor dyrt. Der skulle bibliotek, galleri, storsal og kafe ++ inngå. Nitti millioner, såvidt jeg husker. Kanskje er det sårt å ikke skulle få realisert noe av dette, som gjør at de som ønsket det store bygget, i alle fall ikke vil gi seg på nybygg-planene?

Huset er et velferdsbygg fra tidlig i 1950-årene. Det har rommet nesten alle velferdsfunksjoner opp gjennom årene, har vært idrettshall, dansesal, kirke, skole, teaterscene, kino, konsertlokale, pub, restaurant, nattklubb. Noen av funksjonene er falt bort gjennnom årenes løp, nye er kommet til. I løpet av året har jeg vært i storsalen på revy, 1. maifeiring, 17. maifeiring, dansefest, bluesfestival, historisk gudstjeneste, festforestilling i fedskorpsuka og flere konserter. Mye folk har det alltid vært. Også alltid mange i bistroen i 1. etg. til dagens middag til kr. 79.- på hverdager eller til lørdagsbiffen. Et sted å treffe folk, avtale turer, finne noen å gå på kino med. Den Pene restauranten, med vinkjeller av klasse, har jeg også hatt gleden av å besøke (My God, how posh! utbrøt en engelsk gjest da han steg inn.).

Huset bærer med seg byens historie, gjennom halvparten av dens korte historie. Det blir noe paradoksalt ved at enhver råtten pinne eller rustent beslag fra før 1945 er kulturminner det skal hegnes om, mens Huset, som er en av de sterkeste kulturbærerne i byen, kan velges bort. Mange kommer til å angre på et så trist utfall. Skal vi miste historien fordi det tar tre minutter å kjøre til Huset, eller en halvtimes rusling? Jeg har sjøl opplevd at dagen derpå ble ganske grei, fordi  distansen fra Huset til Blåmyra gjorde meg edru før jeg krøp til køys.  Og hva med Galleriet og Kunstnersenteret i Nybyen? Skal de bli isolert igjen som det eneste aktive stedet utenfor den kompakte lille bykjernen? Det lukter svakt av avvikling for Galleriet også, om Huset blir stengt som kino og storstue.

Huset fungerer på et vis i dag også, men sjøl den historiske sjarmen som interiør fra 1952 fører med seg, er det ikke mulig å se bort fra at kinosetene i skai er så trange at menn med normal beinlengde blir sittende enten på skrå eller skrævende ut på sidemannens område. Det er i det hele tatt så trangt at man hindres i å vri seg i latter eller reise seg og hytte med neven mot kinomaskinisten når filmen ryker, kobles på speilvendt, eller det inntreffer andre hendelser som dessverre er regelen mer enn unntaket. Kinoen er nesten et museum. Vi slipper jo reklamen. Storsalen er trekkfull og forholdene bak scenen er trange og triste. Men det kan fikses! Og ikke kan man vel holde imot private eiere at de faktisk ønsker å tjene penger på dette?

De to siste helgene har på hver sin måte vært lyspunkter. Forrige helg ved gode naturopplevelser, mens det sist helg var kulturopplevelsene som dominerte.

Helga med skuterkjøring, hytteliv, rypejakt og fantastiske lysforhold både natt og dag var et godt minne å ta med inn i novembermørket. Vi var to som dro avgårde fredag formiddag, over snaut snødekte Adventdalen, inn i mer snørike Helvetiadalen, gjennom Kreklingpasset og fram til Jeger- og fiskeforeningens hytte på Diabas. Stor og fin hytte etter Svalbardforhold, og rikelig med ved. Et soverom med seks køyer, tilbygg med badstu som dessverre ikke var ferdig ennå…
Fyring, smelting av snø, matlaging og noe godt i glasset, før vi køya.

 Neste dag var det et par timers rypejakt – på skuter! To bråkende motorbeist til tross, rypene var uredde (og dumme) nok til at vi kom på nært hold, og fikk fatt på to. Den siste måtte vi leite lenge etter, siden den gjorde sine siste flaks ned en bratt skrent. Rypene smakte utmerket, vi fastslo at de ikke hadde levd forgjeves. Lørdagen brakte også besøk av to dagsturkjørere, til kaffe og prat før mørket senket seg. Natt til søndag hørte jeg skritt ved hytteveggen, og antok at min turkamerat var ute et nødvendig ærend. Litt urolig ble jeg av at han ikke kom inn igjen. Tenk om det var noe helt annet der ute? En kikk inn i stua bekreftet mine bange anelser, der lå han og snorksov. – Det er noe utenfor! Jeg skrek opp, og vi tente lykter og lyste ut gjennom døra. Ingenting. Dagen etterpå lå fremdeles restene av rypene urørt. Så må det vel ha vært vinden jeg hørte?

Hjemturen søndag brakte meg to nye erfaringer. Først veltet jeg på skuter i en klønet manøver der jeg skulle ta en krapp sving og gi gass opp en kneik samtidig. Ingen skade skjedd, fikk heldigvis ikke beinet i klem under de flere hundre kiloene. Litt etter skulle jeg opp en lang, bratt bakke, gav ikke nok gass, og grov meg ned. Bom fast i løssnøen. Kjekt å ikke være alene om å bakse med å få snudd skuteren. For en lite erfaren kjører var denne helgeturen nok til å bli stiv og støl i armene, men litt tryggere på teknikken. Og kanskje blir det lenge til neste gang?

Sist helg var det Kunstpause. Det vil si en festival med god miks av lokale amatører og tilreisende profesjonelle musikere, bildekunstnere og forfattere. Klaus Hagerup fortalte om moren Inger Hagerup på biblioteket, og leste mange av diktene hennes, så forsamlingen både lo og gråt. Det er utrolig fint å oppleve at jobben jeg er med på å gjøre i et arrangement kan gi mange mennesker en god opplevelse.

Musikalske gleder ble det både med bandeonist Per Arne Glorvigen og med Henning Sommeros Gammaldansmesse. Glorvigens konsert var full av musikalske sprell, både Grieg på trekkspill og Piazzola, samt muntlig moro. Glorvigen gav oss også en innføring i bandeonets historie. Rart å tenke på at dette trekkspill-instrumentet kom fra sentral-europa, ble latinamerikansk, og ikke lenger produseres. Blandakoret, lokale musikere, dansere fra Barentsburg og Polargospel gjorde alle at Sommerros messe ble noe helt spesielt. Overraskende med kombinasjonen folkedans og latinske messeledd, og at dette ble en harmonisk helhet. Sommerro dirigerte sjøl, og var en bestemt kar. – Stille! skrek han, da noen barn ble høyrøstet og urolige blant publikum. Og stille ble de. Men alle smilte da vi gikk ut.

I mørketida blir det ekstra tydelig når strømmen forsvinner. Onsdag kveld ble det ingen visning av gamle polarfilmer, men muntlige foredrag i dunkel belysning i UNIS-foajeen. Etter fire-fem timer uten varme, seig kulda inn i hybelen på Blåmyra. Men ullundertøy og dyne sikret nattesøvnen. Og så ordnet det seg jo utpå natten.

Det er langt til bluesens opphavsland. Likevel er det som om denne musikkformen passer ekstra godt her. Det uhøytidelige, litt slentrende og folkelige i bluesen harmonerer med stemninga i byen. Dark season blues heter denne årvisse festivalen, og sjøl om det ennå er dagslys noen korte timer midt på dagen, er det mørke toner av blått som dominerer. Fire dager med et mangfold av konserter, med paralelle pubkonserter, med barnehageblues og kirkekonsert, med Huset fullt i to etasjer lørdag kveld, og med gruvekonsert i daganlegget til nedlagte Gruve 3. Det halvmørke gruverommet hindret likevel ikke Little Victor i å stille med mørke briller. Han oppgav brillene etter hvert, og varmet oss med lun humor og godt spill.

Lørdag kveld var ALLE på Huset, eller nei, jeg la faktisk merke til tre jeg kjenner som ikke var der. For en gangs skyld var det deilig stappfullt på hele Huset samtidig. Ikke engang 17. mai samlet så mange her. Det ble spilt på scenene, men jammen ble det spilt bak scenene også, den som var ute og trakk luft, kunne nyte ekstrakonserter utenfor bakrommenes åpne vinduer. Steinar Albrigtsen, Trond Ytterbø med band, Spoonful of Blues, de lokale helter Howlin’ Huskies og mange flere. Det ble spilt og lyttet, danset og drukket , ledd og flørtet til langt på natt. Sist ut var selve trekkplasteret; The Mannish boys. Da var noen av oss allerede utslitt og på hjemvei.

Erfaringene med å være billettselger/vakt ved pubinngangen på nyåpnede Svalbar torsdag og fredag kveld var interessante. Skal en f.eks. la hovedsponsoren av festivalen få lov å sjangle ut medbrakt ølglass? Det er ulovlig å ta med alkohol ut. Til tross for 100 000 kr til festivalen to år på rad – direktøren måtte pent avgi glasset. To russere syntes billetten var altfor dyr og ville heller betale med kyss. Dette ble avslått uten forhandlinger. Noen få mistet evnen til å gå, og måtte hjelpes ut, en ble rasende på musikken, en skadet hånda i døra, men de aller fleste var blide og hyggelige og vennlige. Slik folk er når musikken er god, selskapet er hyggelig og det er lenge til mandagen.

Utpå kvelden mandag 22. oktober var det klart at lokalstyret hadde fått inn noen nye og mistet noen gamle. Leder Kjell Mork fra Arbeiderpartiet fortsetter. På flere vis var dette valget et relativt stort gjesp, og nettopp det er trolig en av grunnene til at usle 40% av de stemmeberettigede gadd å ta turen til urnen. Såvidt lav valgdeltakelse er kanskje det eneste dramatiske knyttet til lokaldemokratiet i Longyearbyen. Men noen små, mer eller mindre ufrivillig komiske elementer  kunne en finne også i denne valgkampen:

 Frp mistet begge sine representanter i lokalstyret. Ikke så rart, kanskje. Listetoppen deres uttalte ti dager før valget at han hadde for mye å gjøre til å engasjere seg i politikken. “Men hvis det er noen som lurer på noe, svarer vi gjerne”, sa han. De rykket inn en annonse, og regnet med at fastlandsbølgen av framgang ville slå til. Det gjorde den ikke.

Også Høyres listetopp uttalte morskt at han hadde jobb og barn, og syntes det var for mye forlangt at han skulle drive valgkamp i tillegg. Fjerdekandidaten til Høyre sier i sin annonsekampanje at han “brenner for at Longyearbyen skal få hensiktsmessig forsyning av energi”. Vi får håpe at han ikke forbrenner sin egen energi.

 Noe valgmøte ble det aldri, Lokalstyrets leder mente at dette ikke var noe de skulle ta initiativ til, og Svalbardposten mente at det ikke var avisas oppgave. Ingen gadd, altså ble det ikke noe. Så ble da også deltakelsen på et lavmål. Jeg er litt forundret. Her er det ett massemedium alle bruker, lokalavisa. Den har på mange måter samme funksjon som nrk eller tv2 har på landsbasis. Det er jo massemediene som arrangerer partilederdebatter. Hvordan kan dette ikke være Svalbardpostens sak? Prioriteringen virker noe underlig – avisa lar debatter med personhets rulle og gå, men tar lett på sin rolle som folkeopplyser og informasjonsmedium. Vi trenger ikke et lokalt Se & hør, Birger Amundsen!

Ja, det er ikke annen råd – det blir mørkt. Hver dag er merkbart kortere enn den foregående. Snart er jeg der at det der mørkt når jeg går til jobb og mørkt når jeg kommer derfra. Så gjelder det å holde fast i helgedagene, trave på tur i snøen mens lyset er her, merke meg vekslingen mellom rosa og grått, og ta imot mørketida som en naturlig motvekt mot sommerens ubekymrede ødsling med lys.

To og en halv måned har jeg igjen av dette Svalbardåret. Jeg må jo nesten si dette, en vet ikke om det kan komme nye Svalbardår. Ingen ting blir slik en forventer. Heller ikke mørkedtida. På denne sida av sommeren blir mørketida noe nytt. Nå er det kjente ansikter overalt, og mange steder å ringe på for en prat. Antakelsen om at det skal bli så forferdelig mye mer tid til lesing når mørket senker seg, vil nok som vanlig ikke slå til.

Høsten har vært rik på hendelser. Blant annet har jeg hatt fem besøkshelger, og neste helg kommer årets trolig siste delegasjon fra fastlandet. Besøk er kjekt, det medfører både turopplevelser og barbesøk. Dessuten er det moro når besøkende gir uttrykk for at de har opplevd noe spesielt, noe de begeistres av. Båtturene har vært storveis, fjellturene også. Takk for mye moro til alle som har vært her! Velkommen til Marit og Kristin som kommer.

img_1426.JPG

Kampsakene her er ikke sykehjemsplasser eller rusomsorg eller barnehage. Det er allerede full barnehagedekning, ingen pleietrengende og rusproblematikken er naturligvis til stede, men ikke i form av hjemløse eller sprøytenarkomane (uteliggerne er av naturlige årsaker fraværende). Her dreier det seg om kulturhus, utbygging i sentrum, integrering av fremmedspråklige, skolen, barn og ungdoms oppvekstforhold, og skjenkeløyver. Godt valg!

Arrangører og frivilligkorps hadde styrt mye med det kongelige besøket. Sikkerhet og punktlighet. Minuttskjema. Alle, fra lokalstyrelederen ned til oss to som skulle åpne dørene fikk våre instrukser og tok innover oss alvoret. Det ble noe latterlig over alt dette, når hun ikke gav noe tilbake. Vi følte oss snytt. Her sto hele byen på pinne for henne, og hvis de kongelige tror at det er tilstrekkelig at folk får et glimt av dem, tar de feil. Det er slutt på tida da de var guddommelige.
Muligens trodde også Shabana Reman at det holdt å være Shabana, da hun skulle lede forestillingen. Det var få spor av forberedelse til denne jobben, dessverre. Det holder ikke å bable om isbjørner og hinte til fordums mullahløfting. Sjøl om Longyearbyen er langt fra Oslo, betyr det ikke at publikum kan bys hva som helst. Det beste beviset på dette, var alle forestillingens innslag fra de lokale kreftene. Her var det kvalitet; Sirkus Svalnardo gav alt, Blåmyra Bluegrass, syngene skolejenter og koret likeså. Hva skal vi da med målbundne prinsesser eller sjølgratulerende kjendiser?