Om å reise på slutt

Plutselig var jula over. Ført reiste den ene etter den andre ned til fastlandet på ferie, deretter kom juletregaloppen for alle som skulle sikre seg en grønn og glitrende jul. Og så ble det jul, med de beste forhold for sofasafari og nøtteknekking. Snøfokk og kuling av den argeste sorten gjorde selv juledagsfrokosten rett nede i vei 238 til et krevende prosjekt.

Med Birgitte på besøk ble det ingen ensom jul. Pinnekjøttet var utmerket og appetitten stor etter julegudstjeneste med stappfull kirke. Dessuten var gjestfriheten i nabolagene stor, så det ble en hel rad av besøk med gode saker på bordet og vennlig skåling. Så får det ikke hjelpe at sikten ikke åpnet for verken nordlys eller den berømte stjernehimmelen, knapt nok sikt til husene over gata. Sorry, Birgitte – du dro en dag for tidlig! Den himmelen fant jeg nemlig i kveld, ved å gå ut av byen et stykke. Endelig var det stille, kaldt og klart. Månelys og stjerneglitter hvelvet seg over meg, og jeg lot meg overvelde.

Besøket har reist, og det er stille, stille i byen. En snartur innom Svalbar i nitida viste en enslig bartender og ingen kunder. Jeg er overlatt til meg sjøl og nedpakking. Bare to dager igjen å være Svalbard-boer. Det kjennes ikke godt. Noe helt galt er det også i logistikken. Det synes å være omtrent dobbelt så mye som skal ned, sammenliknet med hva jeg tok med opp. Jeg må visst ha handla en del. Ski og vinterklær og sko. Bøker og cd-er blir det flere av uansett hvor mye jeg bestemmer meg for ikke å kjøpe mer. Glemte avbestillinger i bokklubben utgjør en betydelig prosent av hele min boksamling. Og den ville følelsen av å ville HA, som da jeg kom inn på Musikkhuset i Oslo før jul og ikke hadde sett innsida av en musikkbutikk på et halvt år, den skaffa meg vel en halv meter mer musikk. Neida, angrer ikke. Men på denne måten blir det en del bagasje, og det blir nok hele 10 store og små kasser å sende i posten, i tillegg til mine kofferter og ski.

Bagasjen i hodet er enklere å få med på flyet, men jeg merker i hele kroppen at oppbrudd og avreiser og alt dette med “å reise på slutt”, som det heter her – det er jeg ikke flink til å takle. Er det makeligheten? At jeg helst vil være der jeg er, ta minste motstands vei fordi det er minst brysomt? Eller er det opplevelsen av å miste noe viktig, noe jeg har fått mer og mer del i her, og som får dette sørgelige “aldri-mer”-aktige ved seg. Eller er det bare nostalgi? Når jeg tenker etter, husker jeg jo at det alltid er slik: Før jeg flytter fra et sted (og jeg har flytta mange ganger!), synes jeg at det egentlig er så mye bra jeg flytter fra, plutselig er minnet bare fylt av de gode opplevelsene, de flotte stedene, de menneskene jeg liker godt. Hvis jeg for eksempel blar litt i bloggen her, husker jeg jo at jeg ikke alltid har vært så begeistret. At det til og med har hendt jeg har tenkt om Longyearbyfolkene at de er noen navlebeskuende og provinsielle fjols (det er jo deilig å generalisere) som har hodene så fulle av skuter at det sjelden kommer noe annet ut av kjeften på dem. Her er det rikelige muligheter til å møte seg sjøl i bloggdøra…

Men det gjør vondt å reise på slutt. Det blir grining. Jeg har kjøpt DVD-er til å trøste meg med, Orions belte og Livet er Svalbard. Og så kan jeg ta fram flybilletten som skal brukes i april, og glede meg til skimaraton.