Under hengen i Gruve 7

(foto SNSK)

I går besøkte jeg en ny verden – den underjordiske. Ned i mørke og inn i fjell, dunkelt, støvete, kaldt og LAVT under taket, eller hengen som det heter i gruvesammenheng. Selv med mine beskjedne 166 cm ble det plutselig klart for meg hvorfor det er “nisser og dverger som bygger i berger”. Merkelig nok stemte dette dårlig med vitale mål på de kara vi møtte i gruva.

Med mange lag ull og med kjeledress, med blå besøkshjelm og lykt og ikke å forglemme maske, var vi utstyrt for gruvetur. Gruve 7 er den eneste aktive gruva i nærheten av Longyearbyen. Den leverer kull til kraftverket, mens resten skipes ut, hovedsaklig til Tyskland. Gruva drives med bare 11 mann, ble vi fortalt, og er en liten arbeidsplass sammenliknet med Sveagruva, der hovedvirksomheten til Store Norske ligger.

Vi stablet oss inn i en bil, og suste innover i gruva. Det var til å begynne med som å kjøre i en skog. Tett i tett med trelegger, det vil si stolper som dannet veggene sammen med tverrgående plank. Men en eventyrskog var det, for det blinket i kull, (bare en fattig bokstav fra gull!) det var troll i enkelte utvidelser i gruva; store skremmende metallmonstre med armer og flere hoder. Så stoppet vi brått, og klatret over på Ohleman, en kjøredoning med seter der vi lå flatt bakover og holdt pusten, for hengen var rett over nesene våre. I oppover og utforbakker og svinger kjentes det som om vi ville bli most mot stein og kull, men slik gikk det ikke. Like hele nedsteg vi fra Ohleman, og begav oss videre til fots. Vi var allerede fulle av kullstøv, vi gikk som i en dis av støv, og beveget oss krumbøyd med hodet på skrå for ikke å stange i hengen. Best å ikke tenke på de flere hundre meterne med stein som knuget over oss, bedre å tenke på å følge guiden, og gjøre som han når vi stoppet opp – falle ned på kne, så det føltes rommeligere over hodet.

Vi fikk se på nært hold flere av trollene som grov ut kullet og boltet taket, det var pause i arbeidet, og jeg var glad til for å slippe lyden av boring i stein og during av motorer.

Til sist fikk vi se fotavtrykkene av en røslig kar som hadde rusla gjennom et våtmarksområde for omtrent 60 millioner år siden. Vegetasjonen fra den tid er blitt til kull, mens fotsporene er avsatt i et forsteina lag over kullet. Jeg telte fem tær på to av fotsporene til denne Pantodonten. Det skal ha vært et tidlig pattedyr, en slags mellomting mellom hest og ku, om det lar seg tenke. Ved siden av et av sporene pirket jeg av en kullbit som ble dagens souvenir. Guiden fortalte at sporene ble oppdaget av to gruvearbeidere, en bergenser og en nordlending. Bergenseren mente at dette nok var noe å melde fra om, mens nordlendingen avviste dette som heft i arbeidet. Dem var jo der for å få ut “kolla”. Men bergenseren sto på sitt, tok bilder og sendte Universitetet i Oslo. Fortidsdyr-forsker Jørn Hurum eksploderte i henrykkelse, og så fikk verden vite om Pantodonten.

 Savage & Long 1986: Mammal evolution. An illustrated guide

Vi var enige om at gruveturen var spennende, men at det ikke var noen framtidig arbeidsplass.

Ad forrige bloggpost: Kulturbyggsaken er utsatt, Husets folk har kommet med nye tilbud, og mye tyder på at det går Husets vei.