KulturHuset?

 

Jeg har nevnt det før, kulturhusdebatten som har kommet til overflaten sånn av og til det siste året, også under de små tilløpene til valgkamp. I går kom saken opp i full lysstoffrørbelysning, under det som var kalt Informasjonsmøte om kulturbygg i Longyearbyen. Møtelederen innledet med å understreke at dette møtet ikke var et debattmøte, men et forum for å legge fram de alternativene til kulturbygg som et utvalg hadde arbeidet med. Protester kom umiddelbart, forsamlingen ville ha seg frabedt pålegg om å holde kjeft og høre.
Alle var der, eller nesten. En del politikere, en del administrativt ansatte, folk fra ulike deler av kultur- og foreningslivet, en hel klasse fra norsk-kurs for utlendinger, og ymse andre engasjerte individer. Naturligvis ble det debatt. Mange synspukter kom fram, og kultursjefen har vel sjelden fått så mye respons på sine overheadark. Spørsmålene og innvendingene haglet inn mens raulendingen pekte og forklarte.

Fire alternativer hadde blitt utredet. Men egentlig bare to, eller delvis tre. Ideen om å koble et kulturbygg til nytt byggetrinn på Universitetssenteret var forkastet på grunn av ukjent tidsperspektiv. Nå viste det seg at dette alternativet ikke engang hadde vært drøftet på møter og befaringer på UNIS, så dette var bare et liksom-alternativ som ikke var ordentlig utredet. Synd, mener jeg.

Idrettshallen var også avvist, både på grunn av kostnader ved nytt tak til hallen, og ved kollisjon med idrettsaktivitet. Idretten er av en eller annen grunn hellig her også. (Hvem er idrettens helgen? Jeg skal si vedkommende noen alvorsord.)

De to mulighetene som det var arbeidet seriøst med, ble dermed enten: 1) Opprusting av Huset til god standard for kino og teater, både for publikum og aktører, eller 2) Nybygg i sentrum, som tilbygg til lokaladministrasjonens bygg. Utvalget gikk inn for det siste alternativet (med to dissenser). De vil bygge nytt, mens Husets private eiere da må pakke sammen sin storsal og enten rive eller bygge om. Det er ikke plass til to storsaler for flere hundre mennesker i vår lille by.

Nybygg-planen er en rest av et opprinnelig planlagt kulturbygg som ble altfor dyrt. Der skulle bibliotek, galleri, storsal og kafe ++ inngå. Nitti millioner, såvidt jeg husker. Kanskje er det sårt å ikke skulle få realisert noe av dette, som gjør at de som ønsket det store bygget, i alle fall ikke vil gi seg på nybygg-planene?

Huset er et velferdsbygg fra tidlig i 1950-årene. Det har rommet nesten alle velferdsfunksjoner opp gjennom årene, har vært idrettshall, dansesal, kirke, skole, teaterscene, kino, konsertlokale, pub, restaurant, nattklubb. Noen av funksjonene er falt bort gjennnom årenes løp, nye er kommet til. I løpet av året har jeg vært i storsalen på revy, 1. maifeiring, 17. maifeiring, dansefest, bluesfestival, historisk gudstjeneste, festforestilling i fedskorpsuka og flere konserter. Mye folk har det alltid vært. Også alltid mange i bistroen i 1. etg. til dagens middag til kr. 79.- på hverdager eller til lørdagsbiffen. Et sted å treffe folk, avtale turer, finne noen å gå på kino med. Den Pene restauranten, med vinkjeller av klasse, har jeg også hatt gleden av å besøke (My God, how posh! utbrøt en engelsk gjest da han steg inn.).

Huset bærer med seg byens historie, gjennom halvparten av dens korte historie. Det blir noe paradoksalt ved at enhver råtten pinne eller rustent beslag fra før 1945 er kulturminner det skal hegnes om, mens Huset, som er en av de sterkeste kulturbærerne i byen, kan velges bort. Mange kommer til å angre på et så trist utfall. Skal vi miste historien fordi det tar tre minutter å kjøre til Huset, eller en halvtimes rusling? Jeg har sjøl opplevd at dagen derpå ble ganske grei, fordi  distansen fra Huset til Blåmyra gjorde meg edru før jeg krøp til køys.  Og hva med Galleriet og Kunstnersenteret i Nybyen? Skal de bli isolert igjen som det eneste aktive stedet utenfor den kompakte lille bykjernen? Det lukter svakt av avvikling for Galleriet også, om Huset blir stengt som kino og storstue.

Huset fungerer på et vis i dag også, men sjøl den historiske sjarmen som interiør fra 1952 fører med seg, er det ikke mulig å se bort fra at kinosetene i skai er så trange at menn med normal beinlengde blir sittende enten på skrå eller skrævende ut på sidemannens område. Det er i det hele tatt så trangt at man hindres i å vri seg i latter eller reise seg og hytte med neven mot kinomaskinisten når filmen ryker, kobles på speilvendt, eller det inntreffer andre hendelser som dessverre er regelen mer enn unntaket. Kinoen er nesten et museum. Vi slipper jo reklamen. Storsalen er trekkfull og forholdene bak scenen er trange og triste. Men det kan fikses! Og ikke kan man vel holde imot private eiere at de faktisk ønsker å tjene penger på dette?