De to siste helgene har på hver sin måte vært lyspunkter. Forrige helg ved gode naturopplevelser, mens det sist helg var kulturopplevelsene som dominerte.
Helga med skuterkjøring, hytteliv, rypejakt og fantastiske lysforhold både natt og dag var et godt minne å ta med inn i novembermørket. Vi var to som dro avgårde fredag formiddag, over snaut snødekte Adventdalen, inn i mer snørike Helvetiadalen, gjennom Kreklingpasset og fram til Jeger- og fiskeforeningens hytte på Diabas. Stor og fin hytte etter Svalbardforhold, og rikelig med ved. Et soverom med seks køyer, tilbygg med badstu som dessverre ikke var ferdig ennå…
Fyring, smelting av snø, matlaging og noe godt i glasset, før vi køya.
Neste dag var det et par timers rypejakt – på skuter! To bråkende motorbeist til tross, rypene var uredde (og dumme) nok til at vi kom på nært hold, og fikk fatt på to. Den siste måtte vi leite lenge etter, siden den gjorde sine siste flaks ned en bratt skrent. Rypene smakte utmerket, vi fastslo at de ikke hadde levd forgjeves. Lørdagen brakte også besøk av to dagsturkjørere, til kaffe og prat før mørket senket seg. Natt til søndag hørte jeg skritt ved hytteveggen, og antok at min turkamerat var ute et nødvendig ærend. Litt urolig ble jeg av at han ikke kom inn igjen. Tenk om det var noe helt annet der ute? En kikk inn i stua bekreftet mine bange anelser, der lå han og snorksov. – Det er noe utenfor! Jeg skrek opp, og vi tente lykter og lyste ut gjennom døra. Ingenting. Dagen etterpå lå fremdeles restene av rypene urørt. Så må det vel ha vært vinden jeg hørte?
Hjemturen søndag brakte meg to nye erfaringer. Først veltet jeg på skuter i en klønet manøver der jeg skulle ta en krapp sving og gi gass opp en kneik samtidig. Ingen skade skjedd, fikk heldigvis ikke beinet i klem under de flere hundre kiloene. Litt etter skulle jeg opp en lang, bratt bakke, gav ikke nok gass, og grov meg ned. Bom fast i løssnøen. Kjekt å ikke være alene om å bakse med å få snudd skuteren. For en lite erfaren kjører var denne helgeturen nok til å bli stiv og støl i armene, men litt tryggere på teknikken. Og kanskje blir det lenge til neste gang?
Sist helg var det Kunstpause. Det vil si en festival med god miks av lokale amatører og tilreisende profesjonelle musikere, bildekunstnere og forfattere. Klaus Hagerup fortalte om moren Inger Hagerup på biblioteket, og leste mange av diktene hennes, så forsamlingen både lo og gråt. Det er utrolig fint å oppleve at jobben jeg er med på å gjøre i et arrangement kan gi mange mennesker en god opplevelse.
Musikalske gleder ble det både med bandeonist Per Arne Glorvigen og med Henning Sommeros Gammaldansmesse. Glorvigens konsert var full av musikalske sprell, både Grieg på trekkspill og Piazzola, samt muntlig moro. Glorvigen gav oss også en innføring i bandeonets historie. Rart å tenke på at dette trekkspill-instrumentet kom fra sentral-europa, ble latinamerikansk, og ikke lenger produseres. Blandakoret, lokale musikere, dansere fra Barentsburg og Polargospel gjorde alle at Sommerros messe ble noe helt spesielt. Overraskende med kombinasjonen folkedans og latinske messeledd, og at dette ble en harmonisk helhet. Sommerro dirigerte sjøl, og var en bestemt kar. – Stille! skrek han, da noen barn ble høyrøstet og urolige blant publikum. Og stille ble de. Men alle smilte da vi gikk ut.
I mørketida blir det ekstra tydelig når strømmen forsvinner. Onsdag kveld ble det ingen visning av gamle polarfilmer, men muntlige foredrag i dunkel belysning i UNIS-foajeen. Etter fire-fem timer uten varme, seig kulda inn i hybelen på Blåmyra. Men ullundertøy og dyne sikret nattesøvnen. Og så ordnet det seg jo utpå natten.
