Utpå kvelden mandag 22. oktober var det klart at lokalstyret hadde fått inn noen nye og mistet noen gamle. Leder Kjell Mork fra Arbeiderpartiet fortsetter. På flere vis var dette valget et relativt stort gjesp, og nettopp det er trolig en av grunnene til at usle 40% av de stemmeberettigede gadd å ta turen til urnen. Såvidt lav valgdeltakelse er kanskje det eneste dramatiske knyttet til lokaldemokratiet i Longyearbyen. Men noen små, mer eller mindre ufrivillig komiske elementer kunne en finne også i denne valgkampen:
Frp mistet begge sine representanter i lokalstyret. Ikke så rart, kanskje. Listetoppen deres uttalte ti dager før valget at han hadde for mye å gjøre til å engasjere seg i politikken. “Men hvis det er noen som lurer på noe, svarer vi gjerne”, sa han. De rykket inn en annonse, og regnet med at fastlandsbølgen av framgang ville slå til. Det gjorde den ikke.
Også Høyres listetopp uttalte morskt at han hadde jobb og barn, og syntes det var for mye forlangt at han skulle drive valgkamp i tillegg. Fjerdekandidaten til Høyre sier i sin annonsekampanje at han “brenner for at Longyearbyen skal få hensiktsmessig forsyning av energi”. Vi får håpe at han ikke forbrenner sin egen energi.
Noe valgmøte ble det aldri, Lokalstyrets leder mente at dette ikke var noe de skulle ta initiativ til, og Svalbardposten mente at det ikke var avisas oppgave. Ingen gadd, altså ble det ikke noe. Så ble da også deltakelsen på et lavmål. Jeg er litt forundret. Her er det ett massemedium alle bruker, lokalavisa. Den har på mange måter samme funksjon som nrk eller tv2 har på landsbasis. Det er jo massemediene som arrangerer partilederdebatter. Hvordan kan dette ikke være Svalbardpostens sak? Prioriteringen virker noe underlig – avisa lar debatter med personhets rulle og gå, men tar lett på sin rolle som folkeopplyser og informasjonsmedium. Vi trenger ikke et lokalt Se & hør, Birger Amundsen!
