Prinsessa som var målbundet

Den lille byen har stått på hue i mange dager. Ei heil uke med arrangementer av alle slag, konserter, kurs, foredrag og diskusjoner. Og så kom høydepunktet, med festforestilling på Huset, med overrekkelse av prisen som viser at Longyearbyen er utnevnt til Internasjonalt lokalsamfunn av Fredskorpset. Kronprinsesse Mette Marit overrakte prisen, uten tale, uten engang å si gratulerer til oss. Uten ett eneste ord.

Arrangører og frivilligkorps hadde styrt mye med det kongelige besøket. Sikkerhet og punktlighet. Minuttskjema. Alle, fra lokalstyrelederen ned til oss to som skulle åpne dørene fikk våre instrukser og tok innover oss alvoret. Det ble noe latterlig over alt dette, når hun ikke gav noe tilbake. Vi følte oss snytt. Her sto hele byen på pinne for henne, og hvis de kongelige tror at det er tilstrekkelig at folk får et glimt av dem, tar de feil. Det er slutt på tida da de var guddommelige.
Muligens trodde også Shabana Reman at det holdt å være Shabana, da hun skulle lede forestillingen. Det var få spor av forberedelse til denne jobben, dessverre. Det holder ikke å bable om isbjørner og hinte til fordums mullahløfting. Sjøl om Longyearbyen er langt fra Oslo, betyr det ikke at publikum kan bys hva som helst. Det beste beviset på dette, var alle forestillingens innslag fra de lokale kreftene. Her var det kvalitet; Sirkus Svalnardo gav alt, Blåmyra Bluegrass, syngene skolejenter og koret likeså. Hva skal vi da med målbundne prinsesser eller sjølgratulerende kjendiser?