Om Gifttreet

Kongo! Dunkle og dype skoger, magi, naken hud i møte med misjonærer fra Vesten. Noen og hver har vel sittet på harde trebenker og sett lysbildeserier der store, hvite misjonærer taler til en fargerikt kledd forsamling av svarte. Strådekte kirketak, smilende svarte barn, massedåp og massevaksinasjon. Misjonsstasjoner som var strålende lys på det mørke kontinent. Det var kanskje ikke alltid slik det ble opplevd, verken fra lokalbefolkningens eller de utsendtes side.

I amerikanske Barbara Kingsolvers innholdsmettede roman Gifttreet (The Poisonwood Bible) er det definitivt ikke en solskinnshistorie som fortelles. Babtistpresten Price lar kone og fire døtre betale en høg pris for at han skal gjennomføre sitt selvpålagte prosjekt: Å føre den lille landsbyen ved elvebredden fram til tro, dåp og frelse. Price har tvunget seg til denne posten, familien har ikke deltatt i noe forberedende program, og for barna fra Georgia, USA, er møtet med den kongolesiske landsbygda en sjokkartet opplevelse. Språk, skikker, boforhold, mat og omgivelser er fullstendig fremmed, og de fire døtrene reagerer på hver sine måter. Dette får Kingsolver fint fram gjennom å la hver av døtrene og moren ha fortellerstemmen i hver sine kapitler. Slik blir vi kjent med fem menneskers utvikling, og kan leve oss inn i hvordan de alle merkes for livet av årene i Kongo.

Romanen beveger seg inn på store tema, og hun viser kunnskap og stort engasjement, som smitter! Ett av de store temaene er politisk historie, med Kongos løsrivelse fra Belgia som en viktig tråd. Familien Price ankommer 1959, året etter kommer løsrivelsen, med valget av Patrice Lumumba, landets første demokratisk valgte president. Han ble bejublet, men for tunge utenlandske interesser var han for kontroversiell, for sosialistisk orientert, og etter ti uker ved makten ble han regelrett fjernet ved et amerikansk-regissert/finansiert kupp. Kongoleserne satt igjen med Svarteper, dvs president Mobutu, som var et lydig redskap for amerikanske strategiske interesser, og en katastrofe av en leder for Kongos utvikling. Kingsolver er brysk i sin kritikk av USA, så brysk at hun ikke greier å unngå å idyllisere tradisjonell sentralafrikansk levemåte før Vestens innblanding. Her er hun på nippet til å møte seg sjøl i døra, ved å hevde kongolesernes soleklare likeverd med andre mennesker, og samtidig beskrive dem som naturbarn som det ikke finnes vondt i.

Price sliter med sitt oppdrag fra dag en. Riktignok har det vært misjonærer før i landsbyen, de har kirke og prestebolig. Men de er svært skeptiske til denne hvite mannen som sier han vil ta barna deres og dukke dem under i elva. Alle vet jo at det kryr av krokodiller der, og at barn som har falt i elva er blitt spist. Price’s visjon om alle barnas dåp ved full neddykking i elva; å bli en kongolesisk variant av Johannes ved Jordan, den får han ikek realisert. Og han skjønner ikke motstanden. Price er tvers igjennom sta, all motstand gjør han bare enda sikrere på at han har rett, han gir seg aldri. Ikke da pengene utenfra ikke lenger kommer, ikke da barna blir syke, ikke da kona legger seg til i depresjon, ikke da historiene om nedslakting av hvite når dem, ikke engang da landsbyen hjemsøkes av en maurinvasjon av gammeltestamentlige dimensjoner og alle må flykte for livet. Heller ikke da en av døtrene dør, det er som om det ikke har noe med han å gjøre. Da er det imidlertid nok for moren. Først bærer hun alle deres gjenstander og klær ut av huset, til fordeling i landsbyen. Så tar hun sine tre gjenlevende døtre og går, går, går. De sulter, malariaen herjer med en av jentene, men de går. De får mat og husly, til tross for at de er en belastning som hvite etter at kolonimakta trakk seg ut. De greier seg, hver på sitt vis. En drar med en kjeltring til Sør-Afrika, skaper seg sitt renrasede rike der, en blir igjen i Kongo og gifter seg med en kongolesisk opposisjonell, og en vender tilbake til USA, og blir lege og etter hvert Aids-forsker.

Mora Orleanna er ei gåte for seg. Hvorfor ble hun i det hele tatt med til Kongo? Hvorfor dro hun ikke før? Allerede fra begynnelsen av er det klart at mannens prosjekt ikke er hennes, og at hun knapt nok deler hans tro. I bisetninger kommer det fram at pastoren slår både henne og barna. Likevel er lojaliteten hennes til ekteskapet så voldsomt sterk. Hun vil ikke se at mannen åndelig og økonomisk og ansvarlig har forlatt henne og barna for lengst, til fordel for sin visjon.

Boka har engasjert meg på mange måter, både provosert og gledet. Den er velformulert, siterbar og leiker med språk, både gjennom å spille på doble betydninger i oversettelser mellom det kongolesiske språket, fransk og engelsk, og i misforståelser.

Hva minner den om? I sanselighet, språklig briljans og i det temmelig desillusjonerte synet på afrikansk politikk, kan den minne om J. M. Coetzees Vanære/Disgrace, sjøl om Kingsolver er mer ordrik. I kvinne- og barneperspektivet og blikket for de talende detaljene kan den minne om Tsitsi Dangarembgas Sisi Tambu / Nervous conditions, fra Zimbabwe. Men mest er den sin egen gode, kraftige og medrivende historie, og den ber om å bli lest en gang til, kjenner jeg.