Kull, katter og kanskje til neste år

Endelig kom vi avgårde. Etter sju måneder skulle jeg for første gang komme til Barentsburg, Longyearbyens russiske motstykke. Med besøk av Marianne og Jorunn, var det en utmerket anledning. Tidlig opp, ombord på gamle Langøysund, der sjøl små damer som jeg må bøye hodet for å komme ned til salongen. Kapteinen var svensk med hengebart.- Hur är läget? sa en passasjer som kjente ham. – Lagom Jävligt, sa kapteinen, og jeg begynte å lure på om det ville vært lurt med reisesyketabletter.

Sammen med norske, italienske og tyske turister, var også fire russere ombord. De hadde tatt hjem seieren i en sjakkturnering i Longyearbyen, og tok feiringen av dette temmelig alvorlig.

Vi for først over Isfjorden til Esmarkbreen. Isfronten lyste turkis, og vi venta spent på at noen av de store blokkene skulle falle ut. Mens vi ventet fikk vi smake 3000 år gammel breis i whisky!

Vi kryssa tilbake til sørsida av Isfjorden, og ankom kaia i Barentsburg. Der ble de russiske sjakkmestrene tatt imot som helter. Der venta også unge Oleg, som guidet oss gjennom stedets historie og bygninger. Vi behøvde ikke gå så langt. Det var tretrapper, åtti trinn, opp til hovedgata i byen. Det var vel den eneste også. Trehusene var malt i friske farger, blått, gult, grønt. I tillegg var det murblokker. En del av fasadene hadde påmalte blikkfang, blant annet den nå nedlagte arbeiderkantina.

Både kantina og andre bygninger skulle renoveres. Kulldriften skulle utvides, det var planer om å gå i gang med ei ny gruve, sa Oleg. Det ble etter hvert mye som skulle skje neste år eller i framtida. Det var ikke så lett å se framtida for denne vesle, sterkt forfalne byen. Særlig boligene så ille ut, med gisne vinduer og annen skrikende mangel på vedlikehold. Produksjonen av kull var liten, sammenliknet med Svea, som har omtrent like mange folk i sving.

Ikke så vi mange folk heller. En og annen gikk langs veien, et par sto og røkte på trappa til gruveselskapets hus. Ellers var det oss. Det var spritsalg på hotellet (som så ut som den mest solide bygningen) og souvenirsalg i kulturhuset. Nokså øde begge steder.

Vi besøkte også det lille kapellet som ble reist til minne om arbeiderne som døde i flyulykka ved Operafjellet. I bakken ovenfor kapellet sto Lenin på sokkel og så bister ut.

Men noe hadde de som var misunnelsesverdig. Det grodde langt og grønt gress i sentrum, og omkring i gress og betong løp det pene katter av ulik farge og fasong. En av dem lot seg lokke til litt småprat.