Aldri var søppel morsommere

Søppel – noe utrivelig, trivielt og alltid til besvær. Vond lukt og irritasjon. Ikke noe å verken skrive eller lese om, kanskje? Det er ikke alltid sånn. I dag kom jeg hjem etter tre vidunderlige dager med søppelplukking. Ikke søppel, men sol over arktiske, trolske landskaper er det hodet mitt er fullt av.

Sysselmannen stiller med båttransport, proviant og organisatorer. Interesserte kan søke om å være frivillig. Av de over sytti som søkte ble jeg en av de 22 heldige som fikk være med. På forhånd hadde jeg gledet meg mest til tilbaketuren i helikopter. Men ALT var fantastisk! Båten, mannskapet, mine medplukkere i ulike aldersklasser, naturen, været, lunsjpausene, stemningen, møtet med isbjørn etter en trivelig kveld på stranden ved bålet, opplevelsen av å ha badet på 80 grader nord….

Vi dro først opp til Amsterdamøya, plukket, halte og dro i fiskeriutstyr som nylontrålposer, glassfiberkuler og tauverk, vi sanket utgåtte sko (deriblant diverse platåsko fra forna da’r), mengder av rengjøringstomflasker, brusflasker, plastdunker, lightere og annet som var kommet drivende over havet fra Russland, Island og kanskje fra passerende cruiseskip. Småbiter av liv og fortellinger vi aldri kan kjenne, men må dikte sjøl. En uåpnet sigarsylinder. Noen notater på russisk stappet ned i en flaske, som var korket og sendt ut på havstrømmene. Innenfor stranda hevet fjellene seg, med brearm ned mot et lite vann. Røya hoppa lystig i det blanke vannet, overflaten stålgrå, tindene høyt der oppe skjult i en tåkesky. Lunsjpause etter timers uvant muskelarbeid er en velsignelse. Ivrige laget vi bål, satte oss på drivtømmer, snakket og lo og spiste med en underliggende dyp tilfredsstillelse av mening, kroppslig velvære og samhørighet.

Før vi dro tilbake til båten, trakk vi på tørrdraktene og freste i småbåter opp til Smeerenburg, hollendernes fangstbase fra 1600-tallet, Rester av fettkokeriene, noen steiner, ellers drivtømmer over det hele. Stort og flatt og fint å få i land hval på.

Etter fiskemiddag gikk vi i båtene igjen, denne gangen til Sallyhamn, en fangststasjon fra 1930-tallet. Bål og øl og trivelig prat med politi- og miljøverndamer som bodde i hytta. Bak hytta, en enkel kiste nedfelt i steinrøys, en påminning om at livet var sårbart i den gamle fangsttida.

Mens vi sov, gikk Nordsyssel nordvestover, og nærmet seg Verlegenhuken, nordligste punkt på Spitsbergen. Etter et grufullt mareritt om isbjørnangrep i Flåbygd (!), våknet jeg med bankende hjerte og var reddere enn jeg har vært på lange tider. Ville vi møte bjørn denne dagen? Sola kom, nervene roet seg, og stemningen var god da vi kjørte i gang bosspitlinga, som Atle fra Stord kalte det. Ved lunsjtid var det så varmt at det ikke var så vanskelig et valg å vrenge av klærne og rusle ut i vannet for en kortvarig dukkert.

Mye hardt arbeid denne dagen, godt å ta det rolig med bål og sol på stranda om kvelden. Litt konjakk og blide fjes. Da første gruppe skulle tilbake til Nordsyssel (med en småbåt ble det kjørt to vendinger), oppdaget isbjørnvakt Vigdis en bjørn på andre siden av bukta. Stor begeistring, vi vi stupte ned i sekkene og fant kameraer og kikkerter. Bjørnen gikk fort. Så fort at det raskt ble klart at båten måtte inn og hente resten av folka, det ville ikke bli tid til å gjøre to turer uten å få konfrontasjon med isbjørnen. Litt bedugga kom alle seg ombord. Vi laget nok mye lyd. I hvert fall hadde bjørnen tatt beinvegen innover dalen, i stedet for å fortsette sin strandtur. Vi så ikke mer til den. Men opplevelsen av å være tilnærmet evakuert fra bålet, var jo litt spesiell.

Også neste dag ryddet vi fra hytta/bistasjonen i Rekvika og sørover. Vi rakk over et stort område, og avsluttet dagen med soling, bading og sørlandsidyll i fjæra. Brede glis over hele stranda. Så var det til skipet, der kokken hadde lovet at middagen ble så god at vi ikke ville orke noe strandhugg den kvelden. Båten var fylt til trengsel med søppelsekker, våtdrakter, sekker og folk. Latter og sultne arbeidere. En peker på en stokk som flyter i vannet, båtfører unngår den, men kjører i stedet på et skjær. PANG! sa det, og der var propellen røket. Skifting av propell løste ikke problemet, så lå vi der og dreiv. Noen prøvde å padle oss avgårde, men heldigvis kom en liten gummibåt fra Nordsyssel og slepte oss inn. Det ble middag, fiskesuppe, kalv og rødvin. Og stille etterpå. Dager med sol og hardt arbeid, netter med pokerspill og smirnoff for enkelte, det krevde sitt.

Mens båten bevegde seg nedover i Wijdefjorden, gikk en etter en og la seg. Vi våknet ved Austfjordneset, fangsthytta som ble landskjent fra Stein P. Aasheim og familiens overvintring der, som ble både bok og tv-serie.

Så var det slutt, og drosja kom. Et helikopter brakte ut det nye teamet, og tok oss tilbake til Longyearbyen. En smule stressende at pilotene straks snakket i rasende fart om nødutganger og redningsvester (som om det ville være til hjelp, hvis vi styrta). Vesten kunne jeg kjenne med fingertuppene, men ville jeg greie å få tak i den om det ble nødvendig? Jeg glemte fort nødstresset. Det var en fantastisk opplevelse å se fjorder, fjell, deltaer og breer fra lav høyde. Vi passerte Pyramiden, det var som å se en gammel bekjent der nede, jeg vinket. Så var det over, og jeg har hatt min beste Svalbardopplevelse.