En av de sjeldne solformiddagene i juni hadde jeg strevd sammen et stativ og montert tilhørende hengekøye på. Jeg slang meg oppi, men kroppen var ikke godt nok sentrert, noe som førte til at jeg ble snurra rundt og tippa ut på bakken. Neste forsøk var heldigere, jeg nøt slaraffenlivet i flere sekunder før det sa KNAKK, og tverrtreet i fotenden røk i to. Så lå jeg på bakken igjen. Og der ble jeg liggende. Det går an å lese på bakken også. To bøker jeg gjerne anbefaler:
Liggende i sola leste jeg erindringsboka fra Svalbard av Liv Balstad, som var sysselmannsfrue fra 1945 til 1955. Nord for det øde hav. Jeg kjenner til den her fra Longyearbyens bibliotek, det er en av de bøkene vi har i flere velbrukte eksemplarer. Men jeg lånte den ikke her, jeg satt nede i Telemark og leste den som farmor fikk av sin eldste sønn i julegave 1955. Boka gir et skarpt bilde av samfunnet her, fra 2. verdenskrig og et tiår framover. Det er en gullgruve av lokalhistorie, ikke minst når det gjelder kvinneliv på Svalbard. Det som mest av alt gjør Balstads bok til en stor leseropplevelse er at den viser hennes egen utvikling. Hun kommer til et samfunn under oppbygging der de lever under svært primitive forhold, hun og mannen deler brakke med seks-åtte andre, og hun erfarer raskt at dette ikke er noe vanleg embedsmannsfrueliv. Hun er plutselig sekretær, respesjonsdame, vertinne for alle som inviteres eller har ærend til sysselmannen. Det er mange, de blir ofte lenge, og det er smått med både mat og sengeplass. Hun får også med arrestanter og sinnslidende å bestille, og driver lokalradio i siste delen av oppholdet. Alt ulønnet, som uuttalt del av kontrakten ved å være gift med sysselmannen. Fra å være indignert over alle mangler og elendighet ved boforhold, utstyr og mat i sitt eget liv, endres perspektivet over årene, og Balstad viser stor innlevelse i, og forståelse av både fangstlivet og gruvesamfunnet på Svalbard. Stadig mer av framstillingen dreier seg om andre menneskers skjebner og livsforhold, sjøl om forankringen er hennes eget hverdagsliv. De tragiske gruve- og rasulykkene tidlig på 1950-tallet, der mange omkommer, går sterkt inn på henne, og hun formidler godt hvordan dette rammer hele samfunnet. Fortellingen om de ti årene viser mellom linjene et menneskes utvikling som jeg blir glad av å lese. Hun er ingen stor forfatter, det er ingen kunstgrep her, og hun prøver seg ikke på det, heller. Hun har evnen til å fortelle, til å huske detaljer, farger, sanseinntrykk og karakteriserende episoder og replikker, mye får latteren til å løsne. Hun burde ha skrevet mer. Denne boka ble i alle fall en suksess for sin tid, og utkom på polsk, dansk, engelsk og tysk. Og ja, hun skjøt og flådde isbjørn også.
Mine seks dager i Portgual var velsignet fri for museer og kirker. I stedet leste jeg i tillegg til nok en Paasilinna-bok:-) en reportasjebok av Ryzard Kapucinski. The Emperor dreier seg om keiseren i Etiopia, Haile Selassie. Etter keiserens død i 1974, har journalisten (som sjøl døde nå i 2007) oppsøkt hans tjenere og rådgivere som fremdeles var i live, og de forteller sine historier om livet ved hoffet, og om hendelsene som førte fram til at keiseren ble avsatt. Innimellom kommer journalistens egne refleksjoner over tilstanden i Etiopia. Det er en fabelaktig spennende bok! Språket til de gamle tjenere er ladet med ærbødighet overfor keiseren, iblant er det samtidig lett å lese inn ironi i hva de forteller. Det måtte gå galt med en eneveldig keiser som tviholdt på all makt, som tok alle avgjørelser og ikke delegerte noe. Millioner av dollar på konto i Sveits, mens tusenvis døde av sult i hans eget land – det er et mysterium hvordan dette kunne foregå så lenge. Det er underlig å lese hva en ansatt i keiserens stab sier om dette: De sultne bøndene vet ikke om noe annet. Hvordan skulle de kunne lengte etter, eller kreve et annet liv, når de ikke kjenner noe annet?
