Ni timer igjen

Fo første gang i mitt snart 44-årige liv skal jeg ha startnummer på brystet og delta i et skiløp. Det er bare noen timer igjen, antakelig burde jeg tenke positivt og sovne inn med en følelse av uovervinnelighet, men det tviler jeg på at jeg får til. Debutere i maratonløp som feit førtiåring, det er kanskje optimistisk? Noe i retning av hybris? Svalbard maraton kan nemlig vise til vinnere av Kristen Skjeldal og Pål Gunnar Mikkelsplass’ kaliber. Nåja, jeg stiller i klasse Trim, uten tidtaking. I programmet kan jeg lese at de som ikke er i mål til kl. 18 blir renska ut av løypa med skuter. Betryggende.

Høysesong for ski

Joda, midnattsola dukka fram 20.04. og rulla over fjellene i horisonten. Det er lekkert! Og smått forvirrende, faktisk. Den som våkner for eksempel kl. halv fire om natta kan fort komme i utakt med døgnet, og tenke seg at det er tid for å stå opp, støvsuge eller gå på butikken. Eller at det er tid for å legge ut på en lengre skitur.

Om gjester og våpenbeskyttelse

Detaljene er på plass. Overnatting med ekstramadrasser og sengetøy er ordnet, skutertur og hundesledetur bestilt, taxi til henting skal bestilles i morgen. Utvalgte bestikkenheter har jeg tjuvlånt på jobb, sånn at fire kan spise frokost sammen. Tre fridager har jeg, og ser fram til å få besøk og gjøre de tradisjonelle Svalbardbesøkstingene. Mangler bare et våpen