Sjølgratulerende menn i Morgenbladet

Visst blir jeg glad når Morgenbladet dukker opp i Longyearbyen allerede dagen etter utgivelse! Det er rasling i papir og lange lørdags- og søndagsfrokoster. Men i dag ble jeg sinna. Aldri har jeg sett på maken til oppsamling av sjølfornøyde og sjølpromoterende menn som i fredagsutgaven! Jeg nevner dem IKKE ved navn, jeg mistenker dem for å være av det slaget som daglig googler sine egne navn og sutter på all oppmerksomhet de får, og fra meg får neiggu ikke noen karamell til det bruk. Dere som har avisa, skjønner jo hva jeg viser til, dere andre kan gå og se opptak fra ski-VM.

Først har vi professoren som utbrer seg om forskning og profesjonsutdanning. Spennende saker for meg. Etter de tre første spaltene er jeg i tvil. Hele 23 ganger gjør han bruk av “jeg”, “meg” eller “mitt”, og teksten dreier seg om hvor misforstått og forbigått han er blitt av andre maktmenn i undervisningsverdenen. Omsider når han fram til mer fersk og fast fisk, og jeg puster ut, og leser med interesse (om ikke akkurat sympati) professorens forslag om å skille ut eliteforskningen fra profesjonsforskningen, i en egen institusjon, et eliteuniversitet. Tilknytta professorens forelesning er en kortere sak, der en kvinnelig journalist har intervjuet 7 menn (ledere i UH-sektoren) om deres synspunkter på saken.

Jeg blar til kulturdelen og leser to sider om gretne Garborg som mente at målform skilte fundamentalt mellom mennesker. Journalisten er kvinne, og stiller spørsmålet om Garborg bør oversettes til bokmål, siden han ikke leses. Nederst på sida svarer tre litteraturfolk på dette i en liten enquete. Dama, Olaug Nilssen, gir et saklig og velbegrunna svar utfra Garborgs egne tekster på hvorfor det ville være dumt. De to kara trekker straks seg sjøl inn i svaret, og regner tydelig med at det er de som er de interessante, ikke Garborg.

En anmeldelse av en performance er sjelden lesning for meg. Mannen som har anmeldt, blir egentlig det eneste jeg står igjen med etter lesing. Jeg får ikke vite hverken hvor dette er, eller hva som foregår. Det jeg får vite er en del om anmelderens egen ungdomstid. Kunstarenaen er et “artspace” med et navn jeg ikke kjenner, som tidligere var kjent under et annet navn, som jeg heller ikke kjenner. Er det i Oslo,Køben, Berlin? Navnet på kunstneren klinger ubestemmelig internasjonalt. Rommet performancen foregår i er mørkt og dystert, mener anmelderen. I rommet er det musikk (forhåndsinnspilt) og en dame som lager lyd i tillegg. Lyden minner anmelderen om en annen artist på sitt dystreste. Jeg kjenner ikke til artisten. Performancen varer fra midnatt fram til på morgenen. En mann blant publikum blir aggressiv, kaster kunstnerens sko i veggen og knuser flasker. Ti personer har uttrykt til anmelderen at denne performancen ikke var bra. Altså må den være bra. Anmelderen mener at kunstopplevelsen lar tilskueren se ned i avgrunnen, og at avgrunnen stirrer tilbake. (Hva mener han med det?) Dessuten: “et sted her ligger det en velutviklet form for humor”. Naturligvis kunne jeg sjekke de navn jeg ikke kjenner, og kanskje finne en lenke til noe mer å lese, slik at jeg kunne komme litt nærmere hva dette var og hvor det var. Men jeg er mer frista til å betrakte dette dystre stedet som et sted inni anmelderens hode. Det var nok vanskelig for anmelderen “da jeg var 17 og hatet alt og alle”. Kanskje er avgrunnsopplevelsen knyttet til dette? Men det var jo ikke denne mannens mentale historie jeg i utgangspunktet ville lese om.

En annen anmelder som har vært på teater, har sjølinnsikt til å si at det “selvsagt (er) uprofesjonelt å skrive en ubegrunnet og selvpromoverende kritikk”. Noe han likevel gjør uten blygsel. Tror han kritikken hans blir bedre av at han vet at han gjør noe uprofesjonelt? Det lukter mannlig arroganse, ikke minst av at han innleder med å sitere begeistret fra sin egen teateranmeldelse i forrige nr. av avisa.

Jeg blar irritert til en av mine favorittspalter, ukas bibliotekar. Her er det ofte gode tips til filmer, bøker og musikk litt utafor allfarvei. En ung mann, denne gang, og naturligvis: Regissører, forfattere og musikere er menn, menn.

Til debattsidene: Bare menn som har noe på hjertet, her.

Jeg blar gjennom resten av avisa og sånn er det: Menn som skriver om menn. Med noen få unntak, der kvinner intervjuer menn.

Så kommer jeg til en helsides anmeldelse av en kvinnelig anmelder, om en kvinnelig forfatter som skriver fram “den tause, kollektive erfaringen til alle algirske kvinner”. Hvorfor tenker jeg med en gang at denne boka kommer jeg aldri til å lese? Hvorfor er det først her jeg virkelig blir hissig? Anmelderen her er ydmyk og ærbødig overfor sitt emne, hever ikke fram sin egen person, men tydeliggjør jo hva hun står for gjennom det som er skrevet. Det er grundig, det formidles mye kunnskap i anmeldelsen. Hun gjør jo alt det riktige og enda blir det galt. Hvordan kan noen mene at en enslig forfatter kan skrive fram alle algirske kvinners kollektive erfaringer? Å si at dette er mulig, antyder jo at kvinnenes erfaringsverden er temmelig begrenset og ensartet. Mot et bakteppe av sjøldiggende menn som viser fram så mye av seg sjøl at de skygger for sitt egentlige ærend, mot dette bakteppet, står den kvinnelige anmelderen som er så flink, men gjør kvinne-verdenen liten og de kvinnelige journalistene som formidler hva mennene mener.

Dette må jo ta slutt en gang! Jeg kan ikke tåle det!
Joda, jeg skal nok lese ukeavisa mi fortsatt. Men jeg kommer til å si den opp hvis dette fortsetter.