Gleden ved både lest og ulest

- Har du lest romanen til Fosnes Hansen, den om ulvekvinna? Fysioterapauten spør mens hun knar overgangen fra nakke til rygg, og jeg ligger med ansiktet skvisa ned i et dertil utformet hull i massasjebenken.
- Yney, presser jeg ut av ansiktshullet. – Yey lyker ykke måten han skryver på.

Hendene i nakken jobber videre, og fysioteraputen bekjenner til bibliotekaren at romanen “ikke akkurat har tatt av” for henne heller. Jeg kjenner en viss glede ved å både få ansiktet utfridd og ved å være litterært alliert med den som har makt til å frigjøre nakken min. I frihetens rus kan jeg gjerne snakke mer om motviljen mot Fosnes Hansens romaner, men fysioterapauten overtar med begeistrede ord om hans tidligere romaner, så jeg lar det ligge. I stedet forteller jeg om romanen jeg leser nå; Jonathan Franzens
Korrigeringer. Feit og amerikansk, lest av mange, mange og derved “almindelig som brostenene” som Wergeland ville sagt. Men en fest av en fortelling er det, med mange av de gamle gode romankvaliteter; brede miljøskildringer fra de pene fasadenes småborgerskap med tilhørende outsidere, familiekrangler, utroskap og samfunnssatire. Men romanen oppleves ikke som gammelmodig, den veksler mellom synsvinkler og får mine sympatier til å svinge fra den ene til den andre. Slik demonstrerer fortellingen hvor sterkt identifikasjon og invitasjon til innlevelse virker. Boka er snart ferdiglest, og eneste grunn til at jeg ikke sørger over at den tar slutt, er at i hylla venter Orhan Pamuks Snø, og den har jeg store forventninger til.