Sjølgratulerende menn i Morgenbladet

Visst blir jeg glad når Morgenbladet dukker opp i Longyearbyen allerede dagen etter utgivelse! Det er rasling i papir og lange lørdags- og søndagsfrokoster. Men i dag ble jeg sinna. Aldri har jeg sett på maken til oppsamling av sjølfornøyde og sjølpromoterende menn som i fredagsutgaven! Jeg nevner dem IKKE ved navn, jeg mistenker dem for å være av det slaget som daglig googler sine egne navn og sutter på all oppmerksomhet de får, og fra meg får neiggu ikke noen karamell til det bruk. Dere som har avisa, skjønner jo hva jeg viser til, dere andre kan gå og se opptak fra ski-VM.

OK, da – et par ferske bilder også…

Søndagen er allerede gammel, men her er noen av inntrykkene etter en skitur i preparert og isbjørnfri løype.

Gleden ved både lest og ulest

- Har du lest romanen til Fosnes Hansen, den om ulvekvinna? Fysioterapauten spør mens hun knar overgangen fra nakke til rygg, og jeg ligger med ansiktet skvisa ned i et dertil utformet hull i massasjebenken.
- Yney, presser jeg ut av ansiktshullet. – Yey lyker ykke måten han skryver på.

Lyset er kommet!

I dag våknet jeg klokka ni, og kunne se at det lysnet. Klokka ti begynte mine to gode feer orginga med skutere og påkledning (jeg var mest involvert i det siste, unnlot å blande meg i bensin- og oljekanner). I ellevetida var vi tre personer på veg ut av Longyearbyen og oppover dalen, inn i fjell-landskapet og DER, på et høydedrag, kunne vi nyte en rosa himmel i sør.

På vei mot normalitet?

Folkemøtet med justisminister Storberget mandag kveld bekreftet at Svalbard er noe for seg sjøl. Alle som tok ordet, inkludert ministeren var på fornavn, og han Knut svarte for seg på en måte som både gav inntrykk av at han var Longyearbyfolkets mann, samtidig som det vel ikke ble lovt annet enn at lokaldemokratiet skal få lov å bestemme når de vil ha valgdag.

Nærjazzfestival

Elg har rynker. Ole Hamre spiller på kasseroller fra seint 60-tall. Slike detaljer kan en få med på Polarjazz, festvalen der alt er smått, men ganske godt. Uten å være pågående publikummer, kunne en lett finne plass framme ved scenen i SAS-hotellets spisesal, og altså få med seg detaljer. Noen spør hva Dance with a stranger eller Mari Boine har med jazz å gjøre. Dette er mer en musikkfestival med rom for ymse. Men Polarjazz klinger jo bedre enn Spitsbergen musikkfestival, da.