Det er ikke sant at det er helt mørkt på Svalbard i januar. Med en god og rund og fløtefarget måne kan fjellene omkring Longyearbyen anes. Ikke akkurat småtterier av noen fjell, heller! Månelyset lar det glimte i harde skavler, og en kan stå en stund og se på akkurat det. Men ikke særlig lenge – sjelden har noen små kuldegrader vært kaldere. Det er best å komme seg inn. For eksempel inn i Svalbardhallen, der det kan svømmes og trenes og vaffelspises. Ikke er det mange i bassenget, heller. Fram og tilbake uten forstyrrelser og kryssende badehetter forut. I badstua (åh, for en herlig varme) treffes to russiske damer, en medbrakt eukalyptusolje som kastes på ovnen sammen med vann. Osende velbehag – den reneste spafølelse. Med vått hår stappet godt inn i den vindtette øreklafflua, går veien tilbake forbi Butikken og Lompen-senteret med frisør og bibliotek og kafe til Blåmyra, til hybelhuset med den underlige adresse 232 – 6 – 4. Litt som å være på leirskole. Her, i disse små rommene, og med disse møblene har mange bodd – og det synes. Men utsikten fra stuevinduet er upåklagelig: Månen rund over et voldsomt fjell jeg ennå ikke har funnet navnet på, langt over rekkehusene i fargeskalaen som er særegen for Longyearbyen. Byen er hinsides stygt og pent. Den er som den er, hundre år ung.
Utenfor Lompensenteret blir det tydelig at vi i det minste er landets eneste tax-free-bibliotek. det er da noe. Sjekk bilde.
